For å få komme inn i Cuba må man ha ordnet visum på forhånd. Det hadde vi, så det gikk greit. Vi fløy inn fra Mexico city, på flyplassen i Habana ble alt kontrollert. Ellers er flyplassen som andre flyplasser. Transport til byen fikk vi i drosje, det kostet 25 CUC, og det er egne drosjer som har transporten til og fra flyplassen. "Jeg eier ikke bilen selv", sa sjåføren. "Det er Fidel sin bil". Han spøkte mye om Fidel, men vi var forsiktig med å kommentere. Man kan jo aldri vite.
Cuba har to forskjellige valutaer. Turistvalutaen - Pesos convertible (CUC) flyter etter det jeg har forstått med US $. 1 CUC tilsvarer derfor mellom NOK 6 og 6,50.
I tillegg har Cuba Pesos national, valutaen folk bruker. 1 peso er 1/24 av CUC ca NOK 0,24.
Folk får rasjoneringskort, og på bodegaen kan folk ta ut varer, og de koster nesten ikke noe. Men det de kan få her er lite, det går ikke an å leve av det som er på rasjoneringskortet. De må derfor skaffe seg mat og nødvendighetsartikler på andre måter. Det er derfor utstrakt svartebørshandel.
Jeg prøvde å spørre en guide om hva folk gjør. De fleste arbeider ikke, de lever av svartebørshandel. Kanskje en liten overdrivelse.
Hvor mye folk bor i Habana, spurte jeg. Svaret var: To millioner + en million politifolk. Kanskje en overdrivelse her og:)
Landet er delt inn i små områder som har sine egne revolusjonsråd. I byene kan det omfatte noen få kvartaler. Det lokale rådet følger med på hva som skjer, og man skal passe seg for ikke å komme skjevt ut.
Ingen kan eie egen bolig, den tilhører fellesskapet. Men man kan ha borett. Trenger man større bolig, kan man prøve å bytte med andre. Dette kan gjøres ganske kreativt, og folk kan inngå proformaekteskap for å få dette til.
I USA bor en stor og sterk gruppe eksilcubanere. De danner en sterk lobby, og de har stor innflytelse på politikken USA driver overfor Cuba. De sender radioprogrammer myntet på Cuba, men en kraftig støysender i Habana jammer denne. Cuba har Internettforbindelse med omverdenen, men folk får liten bandbredde. På Hotel National brukte jeg 15 minutter på å logge meg på min online mailkonto. For folk som jobber profesjonelt på nettet er hastigheten lav. IP-telefon er et fremmedord, og tale lar seg ikke overføre på nettet. Det er nesten umulig å sende bilder.
Da Castro og hans gruppe klarte å ta makta på Cuba helt på slutten av 1950-tallet, var det en helt nødvendig revolusjon. USA hadde sterke interesser i landet. Ikke bare mafiabosser fra USA brukte Cuba som fristed, også politikere med velkjente navn kom hit for å ha "a good time". USA kjøpte sukker fra Cuba, noe som var helt avgjørende for cubansk økonomi. Men da oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960, svarte USA med å stoppe importen av cubansk sukker, noe som førte til at bunnen falt helt ut av landets økonomi.
Castro hadde nok trodd han skulle få støtte fra USA, men nå vendte han ser til Sovjetunionen. Etter hvert fikk vi Cubakrisen og USA's embargo som har gjort livet veldig vanskelig for folk i landet.
Vi traff to menn fra USA i Habana. De hadde ikke lov til å være der, og er derfor å betrakte som lovbrytere i USA. De ga uttrykk for at nå var det på tide at embargoen ble "lifted up". Cuba ville da kunne bli et populært feriemål for folk fra USA.
Ja, kanskje det. Vil folk på Cuba få det bedre da? Noen, kanskje.
Slik som det er i dag vil det ikke fortsette bestandig. Når forandringene vil skje? Ja, si det.
Mangelen på kapital har bl.a. ført til at mesteparten av den en gang så flotte bebyggelsen i dag ligger mer eller mindre i ruiner. Restaurering, når det en gang kan skje, vil ta mange, mange tiår.
Ute på landsbygda lever folk mye enklere enn i byene. Folk her og i byene overlever ved å drive svartebørshandel og ved å fikse og trikse der det går an.
For at folk på Cuba skal få det bedre, må embargoen bort. Tida er overmoden for det. Men da må det være under et regime som har kontroll, og ikke tillater at "den sterkestes rett" råder. Er dette mulig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar