I dag tidlig mexikansk tid døde mamma. Lørdag ettermiddag fikk hun et kraftig hjerteinfarkt, og hun ble innlagt på sykehus. Vi håpet at det skulle gå bra, men i dag døde hun fra oss, nesten 93 år gammel. Mamma var etter hvert blitt litt skrøpelig, men hun var klar i hodet. Med vaskehjelp to timer hver 14 dag, klarte hun seg alene. Hun laget mat til seg og sine som kom dit, vasket opp etterpå, alt i skjønneste orden. På stuebordet ligger strikketøyet etter henne. Selv om høyrearmen plaget henne, strikket hun lester til barnebarn og oldebarn. Hun husket på alle, og var opptatt av at alle hadde det bra. Mamma var alltid der. Selv om jeg visste at slik kunne det ikke være bestandig, så er savnet stort. Jeg har snakket med henne i telefonen hver dag, også her fra Xalapa. Siste gang jeg snakka med henne var lørdag ettermiddag. Noen timer senere var hun på sykehuset. Her fikk hun godt stell, og hun døde stille og rolig i dag, uten smerter. Mamma, vi savner deg.
Sorgen og gleden ... I går hadde vi barnedåp her. Barnebarnet vårt på fire måneder ble døpt i den lokale kirka. Dåpen ble foretatt i forlengelsen av gudstjenesten, men familie og venner til stede. Etterpå gikk vi hjem og holdt selskap med ca 50 gjester. I partyteltet ble det servert god mexikansk mat, og det var kake til kaffen.
I løpet en av de siste telefonsamtalene jeg hadde med mamma sa hun: Jeg skulle ønske jeg fikk lov å se han, det nye oldebarnet. Slik skulle det ikke gå.
I dag henger bildet av mamma på veggen i stua. Familiemedlemmer ringer, eller kommer innom for å kondolere.
Sorgen og gleden ...
